Revisjonsleder Morten Berntsen i Kiwa mener at oppdrettsbransjen nå har et sterkere søkelys på bærekraftig havbruk.

- Vi ser at stadig flere norske oppdrettsvirksomheter velger å sertifisere seg. Det er flere årsaker til dette. Behovet for å synliggjøre miljø- og bærekrafthensyn er ikke minst drevet av påtrykk fra forbrukerne. Regulativer fra myndighetene og krav fra supermarkedkjedene og andre større innkjøpere av fiskeprodukter har også virket inn, fremhever Berntsen.

Akvakulturstandarder med fokus på bærekraft

Berntsen trekker frem to sertifiseringsordninger som har søkelys på bærekraft:

Aquaculture Stewardship Council (ASC) er en merkeordning som forbrukerne ser i butikken når de kjøper et fiskeprodukt. Det er altså en produsent-til-konsumer-merkeordning. Den setter en god del krav til oppdretteren, og er en sertifiseringsstandard som er spesifikk for hver enkelt art, med særskilte krav for de ulike fiskeartene.

GlobalG.A.P. Aquaculture er en noe enklere sertifiseringsordning. Det er en produsent-til-produsent-ordning, og det finnes ikke et merke i butikken som viser at varen er produsert i henhold til standarden. GlobalG.A.P. Aquaculture omfatter alle typer sjømatprodukter, det er ikke forskjellige standarder for hver art.

- Hensynet til bærekraft og ytre miljø er sentralt i begge standardene, samt fokus på god fiskevelferd. I tillegg er det selvfølgelig krav til at man skal drive lovlig virksomhet og følge gjeldende forskrifter, uttaler Berntsen.

- Disse standardene definerer bærekraft ganske vidt. Det inkluderer ivaretakelse av lokalsamfunnet, verdiskapning, arbeidstakersikkerhet og gode arbeidsforhold. Det omfatter også hensyn til ytre miljø, både utslipp globalt og ikke minst utslipp der hvor merdanlegget er lokalisert. Begge standardene har omfattende sjekklister med spesifikke krav som må oppfylles av den enkelte produsent som blir sertifisert, sier Berntsen.

Ytre miljø og luseproblematikk

Berntsen er ikke i tvil om at de største utfordringene for norsk fiskeoppdrett er problemet med lakselus og forurensing fra merdene. En tredje alvorlig utfordring er rømningsfaren. Revisjonslederen fra Kiwa påpeker at risiko for rømning er ivaretatt i flere standarder. NS 9415 inneholder systemkrav til selve oppdrettsanlegget. GlobalG.A.P. og ASC viser også til at anlegget skal være sertifisert. I tillegg har begge disse standardene krav til maksimal forurensing og til maksimalt antall lus i anlegget.

Bekjemper lakselus med ny teknologi

Berntsen fremhever at det settes inn store ressurser på å løse luseproblematikken.

- Oppdrettsbransjen bruker i dag mellom tre og fem kroner pr. kilo produsert laks på lusebekjempelse, forteller han, og fortsetter:

- Det prøves ut hvilken effekt det har å flytte oppdrettsanleggene på land eller lenger til havs. Nye teknologiske løsninger er blitt lansert, som for eksempel laserskyting av lus. Den rivende teknologiutviklingen påskyndes gjennom at Fiskeridirektoratet motiverer til nyskaping og gir billigere konsesjoner til oppdrettere som finner nye og innovative løsninger.