I de kommende tiårene står kraftbransjen overfor en avgjørende utfordring: å møte den økende etterspørselen etter elektrisitet uten at verden blir varmere.  Det internasjonale energibyrået (IAE) mener at den globale etterspørselen etter elektrisitet kan øke med 3,3 % hvert år frem til 2050 på grunn av den økende bruken av elbiler og industrialiseringen i fremvoksende land[1]. Men i en verden som blir varmere, kan ikke denne etterspørselen dekkes på bekostning av en tilsvarende økning i klimagassutslippene.  Denne utfordringen er tradisjonelt sett et spørsmål om energikilder og overgang til fornybar energi. Men for å muliggjøre denne overgangen må strømnettet følge etter - og det er her smarte nett kommer inn i bildet. 

Smartere strømnett har et enormt potensial, men det gjenstår fortsatt utfordringer 

Ved hjelp av sensorer og digital teknologi kan smartnett løse en viktig del av problemet: å integrere ulike energikilder på en tilpasningsdyktig måte, slik at de kan maksimere bruken av fornybare energikilder og samtidig unngå potensielle strømbrudd som følge av ujevnheter eller svingninger i produksjon eller etterspørsel.   
Ved hjelp av sensorer i hele nettinfrastrukturen kan disse intelligente nettverkene samle inn sanntidsdata om strømproduksjon, forbruk og nettforhold og skape en toveis strøm- og informasjonsflyt. Denne informasjonsmengden gjør det mulig for nettselskapene å optimalisere energidistribusjonen, fordele ressursene effektivt, redusere sløsing og reagere raskt på endringer i tilbud og etterspørsel.  
Implementering av smartnett i stor skala har imidlertid vist seg å være komplisert av tre grunner: startkostnader, bekymringer knyttet til cybersikkerhet og den store kompleksiteten knyttet til drift og vedlikehold. Disse tre utfordringene forsterkes av at smartnett er desentraliserte. 

Er smartere nettverk mer sårbare? 

Å transformere en infrastruktur som er så stor og allestedsnærværende som strømnettet, er ingen liten bragd. I tillegg til de store investeringene som kreves for å oppgradere eksisterende infrastruktur, krever et smartere strømnett en massiv økning i antall terminaler - som smartmålere, sensorer og kontrollsystemer - med betydelige utfordringer knyttet til interoperabilitet.  
Det utsetter dem også for et helt nytt spekter av cybertrusler som utnytter tre faktorer.   
For det første fører det økende antallet tilkoblede enheter til en mye større angrepsflate - og fordi dataene som genereres av disse enhetene kan føre til en økning eller reduksjon i kraftproduksjonen, er det relativt enklere for ondsinnede aktører å bruke et angrep til å forårsake strømbrudd[2].  
For nettverksoperatørene betyr økningen i antall enheter også at det er mye vanskeligere å opprette og vedlikeholde en samlet oversikt over endepunktene. En slik oversikt er avgjørende for å være oppmerksom på potensielle sårbarheter: Et vanlig aksiom er at man ikke kan beskytte det man ikke kan se. Ondsinnede aktører kan også utnytte det store antallet involverte aktører til å utnytte dårlig cybersikkerhetspraksis og utvikle angrep i leverandørkjeden.  
Og på grunn av strømnettets kritiske betydning kan slike angrep få alvorlige konsekvenser: I 2019 anslo World Economic Forum at kostnadene ved et cyberangrep på USAs smarte strømnett kan komme opp i 1 billion dollar[3]. 

 Ny teknologi i et aldrende nettverk 

Bortsett fra bekymringer knyttet til cybersikkerhet må smartnett også ta hensyn til et stadig mer krevende miljø.  
 Implementeringen vil vanligvis skje på toppen av eksisterende, aldrende strømnett. I mange vestlige land ble strømnettene bygget etter andre verdenskrig. I Frankrike, for eksempel, er distribusjonsnettet i gjennomsnitt femti år gammelt[4].  
I dag står disse nettverkene overfor forhold som de ikke ble bygget for - først og fremst den økte forekomsten av ekstremvær. I 2023 opplevde Argentina, California og Canada omfattende strømbrudd forårsaket av henholdsvis hetebølger, vindstormer og isstormer.  
 Å utstyre denne aldrende infrastrukturen med det utstyret som trengs for å gjøre den om til et smartnett, kan føre til nye kilder til dysfunksjonalitet - og bransjen kan bli nødt til å revidere vedlikeholdspraksisen for å håndtere dem.    "For å vedlikeholde tradisjonelle nettverk er operatørene vanligvis avhengige av planlagt vedlikehold og inspeksjoner. Men med den eksplosive økningen i antall tilkoblede enheter blir planlagt vedlikehold både kostbart og ineffektivt. I stedet må de samle dataene som genereres av disse enhetene, i en enhetlig vedlikeholdsløsning med de beste funksjonene, og bruke dem til å utvikle avanserte vedlikeholdsstrategier - for eksempel prediktivt vedlikehold og rotårsaksanalyse", forklarer Peter Wilson, seniorkonsulent i Hexagons Asset Lifecycle Intelligence-divisjon. 

Oppkoblede nettverk trenger oppkoblede medarbeidere 
  
For operatørene vil skiftet ikke bare være et teknologisk skifte, men også en endring i praksis.  
I dag innebærer vedlikehold av tradisjonelle nett ofte fysiske inspeksjoner utført av feltarbeidere med penn og papir. Men på grunn av kompleksiteten i de smarte nettene og mangelen på kompetanse blant operatørene er dette i ferd med å bli en saga blott.   I stedet beveger operatørene seg i to retninger: For det første blir de stadig mer avhengige av fjernovervåking, automatisering og noen ganger droner for å redusere behovet for menneskelig inngripen på stedet. Og når menneskelig inngripen er nødvendig, utføres den av oppkoblede medarbeidere som har tilgang til sensoravlesninger, driftsdata og prosedyrer via nettbaserte plattformer som J5 Connected Worker og AcceleratorKMS. 
Og endringene omfatter langt flere enn feltarbeidere. Programmer som det EU-finansierte SMAGRINET har for eksempel som mål å gi elektroingeniører de ferdighetene de trenger for å kunne håndtere den endringen i arbeidet som overgangen til smartere nett medfører.   Og med nye bekymringer knyttet til cybersikkerhet, men også nye muligheter for datadrevne beslutninger, kan behovet for opplæring eller omskolering komme til å omfatte større deler av arbeidsstyrken - og helt opp til toppledelsen