Regjeringen overlevde i helgen så vidt en konflikt om miljøtiltak i statsbudsjettet. Norge har bundet seg til Paris-avtalen for å begrense katastrofen, men vi klarer ikke å oppfylle våre forpliktelser. Ifølge EUs klimaplan skal Norge kutte i fire hovedkategorier utenfor kvotepliktig sektor, nemlig bygg, transport, landbruk og avfall, og de ber om 40% reduksjon av utslipp i disse sektorene frem til 2030. Foreløpig er vi på feil vei.

Så kan man kanskje tenke seg at hver en sten er snudd, og at vi har havnet i et nullsumspill hvor kortsiktige hensyn til arbeidsplasser og nasjonalprodukt på den ene siden, står i konflikt med helt nødvendige men kostbare miljøtiltak på den andre. Men hva om det fantes et tiltak for å kutte i minst tre av (og kanskje alle) disse sektorene? Hva hvis det i tillegg kunne gi flere lokale arbeidsplasser i en tid der arbeidsplasser blir borte? Det finnes et slik tiltak.

Hvorfor bruker vi det ikke da?

Ombruk av bygg og byggeprodukter har potensiale til å kutte opptil 30-40% av norsk byggebransjes klimagassutslipp årlig. Ombruk er gjenbruk uten å smelte, knuse, eller grunnleggende forandre produktene på andre måter; som når du leverer tilbake en glassflaske og den blir renset og fylt på nytt, i motsetning til plastflasken som smeltes om, noe som også er gjenvinning men krever mer energi, spesielt hvis den må kjøres til og fra Tsjekkia i løpet av prosessen. Alle byggeprodukter kan lages slik at de kan brukes på nytt. Lokalt ombruk gjør også at man sparer mye i miljøutslipp knyttet til transport, minimerer avfall, og minsker presset på transportårer.

Ombruk av konstruksjonsstål er en spesielt søt og lavt hengende frukt, fordi det er relativt lett å finne gode demonterbare løsninger, det er veldig mye klimagassutslipp å spare i forhold til jomfruelig stål og også 100 % resirkulert stål (75-90% kutt), og fordi stålverksteder og montasjefirmaer som kan gjøre jobben ligger godt spredt over hele landet. Et forskerteam på Universitetet i Cambridge har utpekt ombruk av konstruksjonsstål som det enkleste tiltaket som monner for å få ned klimagassutslippet globalt.

Norsk Stålforbund jobber nå i samarbeid med Norsk Design og Arkitektursenter (DogA) med et prosjekt hvor vi avdekker hindringer og muligheter for ombruk av konstruksjonsstål og tilhørende byggematerialer. Hindringene er overkommelige, og inkluderer manglende prosedyrer, manglende erfaring og kunnskap, og et mangelfullt regelverk. Likevel er det største problemet mangelen på insentiver- i en byggebransje som overalt presser på pris er det vanskelig å ta risiko og utvikle noe nytt når man ikke ser penger å tjene. Derfor må noen gå foran og vise at det er mulig- og politikerne må hjelpe til med virkemidlene de har fått ansvaret for.

Vi har blitt lovet et grønt skatte- og avgiftsskifte, og man har hatt stor suksess med avgiftskutt og andre fordeler for el-biler. Vi foreslår lignende lettelser for ombruk av byggematerialer. Det ville være tungen på vektskåla når man avgjør om det er verdt å sette i gang med et ombruksprosjekt, og et helt nødvendig signal om at det er her fremtiden ligger. Når markedet får utviklet seg vil det bli effektivisert og profesjonalisert, og etter hvert bli en selvfølge.

For det er ombruk av materialer som er normalt, det har foregått alle steder og til alle tider. Norge har en lang tradisjon for demonterbare bygg, med lafta trebygg og kvalitetsmurstein. Mens alle byggeprodukter potensielt kan lages slik at de kan brukes på nytt, blir få laget og montert slik i dag, og enda færre blir faktisk ombrukt. Det må vi gjøre noe med. Vi må gjenskape en sirkulær byggebransje, der vi tar vare på de verdiene som ligger i produktene, lokalt. Veien videre- den er rund.

Lasse Aastorp Kilvær, Prosjektleder, ansvarlig for arkitektur og miljø i Norsk Stålforbund.

Denne teksten har tidligere vært på trykk i Dagens Næringsliv 7/12.2016